Sjansen

Menneske, du er akasiefrukten som ble sådd i tørketiden da marken lå svartbrent av og elandantilopen drakk skygge under treet. Acacia tortilís, paraplyakasien, slipper fruktene sine når regntiden ennå er langt borte. Disse fruktene skal ikke føres bort herfra. Det er ikke meningen at de skal spres med flomvannet. De skal bli på savannen, som ikke er en skog, som ikke er en eng, men som både er skog og eng. På den tiden da Acacía tortilis slipper de spiralformede ertebelgene sine ned på bakken, er ofte gressbakken hvor akasietrærne vokser, avbrent og asken strødd utover. Det var mennesket som tente gressbrannen. Det svidde av marken, og treet lot fruktene falle i asken. De er omgitt av mykt, naeringsrikt kjøtt, og impalaantilopen og giraffen og den tunge, vakre elandantilopen eller buskapen kommer for å spise disse fruktene.

De har ikke meget annet å spise, det er tørketid, mennesket har brent gresset, og nye grønne spirer gror ikke opp før regnværetkommer. Akasiens frukter blir løftet opp fra den avsvidde bakken av smekre antiloper som spiser det næringsrike fruktkjøttet, men fruktene innenfor er harde og vandrer uskadde gjennom antilopenes kropp. Det er tørketid og solen brenner, og ved middagstid søker elandantilopen og de andre dyrene de mest skyggefulle trærne. De følger nesten usynlige dyretråkk hvor hovene har gjort gresset tynt, og siden hviler de under trærne, hvor marken er trampet til av mange dyr slik at gresset er blitt slitt bort. Antilopene sprer akasiefrøene til dyre tråkkene og hvileplassene. Der dyrene vandrer og hviler blir gresset glissent. Der har treplantene sjansen til å overleve konkurransen med gresset, som ellers er håpløs.

Paraply akasien finnes nå i brede belter rundt de åpne slettene som er eller har vært livsrom for antiloper og andre beitende dyr. Den uskadde tresavannen er som en park og parktrærne er ofte disse store skyggefulle paraplyakasiene. Dette treet og disse dyrene lever i gjensidig avhengighet. Treet lar fruktene bli modne når dyrene har dårlig med mat. Treet lar fruktene omgi seg med et velsmakende og næringsrikt kjøtt, som gir fra seg en duft som lokker til seg dyrene. Dyrene sprer fruktene til plasser hvor akasieplantene har god sjanse til å klare seg. Mange er det ikke som overlever. Disse trærne står alltid spredt, med brede kroner som sløser med skygge. Frukter som har vandret gjennom antilopenes mager gror bedre enn frukter som ikke har vært så heldige å bli spist opp av dyrene.

De ligger inne i gjødselen, gjemt for de frøetende insektene. Dette er en av de utallige sammenhenger som hersker mellom livsformer på jorden. Ingen er ensom, ingen klarer seg selv, ingen er herre over seg selv engang. Slik er regelen. Elandantilopen kan holde ut tørketiden uten å drikke hvis den finner skygge under trær. Den planter selv sitt tre, og skyggen er treets takk for hjelpen. Hugg ned trærne. Dyrene kan ikke leve. Skyt ned dyrene. Da kan ikke trærne leve. Mennesket eksisterer i dette systemet. Det kan heller ikke frigjøre seg.